Smitte i rideskolen: – Det har vært naturlig for oss å dele åpent

På starten av året oppdaget Ann Helen og Tone sykdom blant hestene ved Stall Tonheim i Fredrikstad.

En rideskole er på mange måter mer utsatt for usynlig smitte enn en privatstall. Mange ulike ryttere ferdes daglig i anlegget, og noen rir også ved andre staller eller besøker venner med hest. Med usynlig smitte menes smitte som kan følge med klær, sko, utstyr eller partikler, uten at man selv er klar over det.

Foto: Stall Tonheim

Dette var heller ikke første gang Tonheim har håndtert smitte. Rideskolen har tidligere hatt både kverke, mistenkt midd og nå covid. Hver gang har de valgt å være åpne om situasjonen, fra første mistanke og symptomer til hestene var friskmeldte.

– For oss har det vært veldig viktig og naturlig å dele åpent om alt. Vi mener også at det viktigste tiltaket i forhold til smittevern, er å være åpen. Vi har selv fått flere tips fra andre som har vært i lignende situasjoner, og de hadde vi ikke fått dersom vi ikke var åpne om at vi hadde smitte. Blant annet fikk vi tips om å prøve vanlig husholdningssaft for å få væske i en av hestene som ikke ville drikke vann, forteller Ann Helen, som allerede hadde forsøkt med andre triks.

For Tonheim handler åpenheten både om samfunnsansvar overfor andre staller i området og om å bevare tryggheten og tilliten hos egne elever og private oppstallører.

Covid utløser ikke karantene, og rideskolen opplyser at det finnes få konkrete retningslinjer for hvordan smitte mellom hester skal håndteres i en slik situasjon. På Stall Tonheim går de aller fleste skolehestene i flokk, noe som kan gi økt risiko for smittespredning og gjør isolering mer krevende. For rideskolen var det derfor avgjørende å begrense unødig smitte, og de valgte å håndtere sykdomsforløpet slik de tidligere har gjort ved kverkeutbrudd.

Tonheim beskriver covid som minst like krevende å håndtere som kverke.

– Viruset trives i kulde og smitter via små partikler fra hestens avføring. Å begrense smitten kan derfor være krevende, ettersom partiklene kan bli liggende igjen i hele boksen, på høystrå eller under sko, og dermed lett føres videre, forklarer Ann Helen.

For å redusere risikoen innførte rideskolen en rekke tiltak. Hester med symptomer ble isolert, boksene ble desinfisert etter møkking, og det ble brukt eget utstyr til de aktuelle hestene. Inn- og utgang til bokser og stall ble desinfisert, og kun Ann Helen og Tone håndterte de syke hestene. Alle renset sko med Virkon S og skiftet eller tok på ekstra bukse over ridebuksen før de satte seg i bilen, for å unngå å ta med smittepartikler videre.

I en rideskole er det ofte mange unge ryttere som ikke nødvendigvis har erfaring med slike smitteverntiltak. Ann Helen og Tone forteller at de hele veien har vært opptatt av at prosessen skulle oppleves trygg for elevene.

– Noe av det første vi gjorde, var å be alle tenke gjennom rutiner og bevegelsesmønster i stallen. Deretter så vi på hvordan vi kunne tilrettelegge slik at alle skulle føle seg trygge.

Rideskolen sendte ut informasjon til alle foresatte og elever, der de forklarte hvilke rutiner som gjaldt, og delte det samme på rideskolens sosiale medier.

– Alle tok tiltakene på alvor med en gang og var svært nøye. Det gjorde oss trygge på at dette skulle gå fint.

– Man må gjøre noe positivt ut av det

Etter dyrevelferden kommer også det økonomiske aspektet. Med fem skolehester ute av drift måtte rideskolen tenke nytt, samtidig som tilbudet til elevene skulle opprettholdes.

I stedet for vanlig ridning la de om timene til mer praktisk teori og agilityøvelser, der to elever samarbeidet om én hest og løste oppgavene sammen. I starten ble det møtt med litt skepsis fra enkelte foreldre, men det snudde fort da de så hvor mye barna faktisk lærte av samarbeid og håndtering fra bakken.

Tone trekker også frem erfaringene fra tidligere utbrudd. En bærekraftig og holdbar drift er avgjørende i slike situasjoner. Hun forteller at de har fått mange gode innspill til alternative aktiviteter med læring uten ridning, både gjennom kurset Bærekraftige rideskoler og gjennom Ann Helen som nå tar trinn to-utdanning ved Norsk Hestesenter.

– Man må gjøre noe positivt ut av det. Selv om timene blir litt alternative, kan vi jobbe med sits, balanse, bommer, tømmerkjøring og teori. Det handler mye om instruktøren, det er vi som setter standarden, konstaterer Ann Helen.